Tekst om folkediktning og folkeviser

I middelalderen ble det laget og fortalt mange folkedikt og folkeviser. Disse diktene og visene ble spredt og videreført enten ved tradering, det vil si fortalt fra far til sønn, eller ved at fortellingene vandret, det vil si at folk som reiste fortalte fortellingene på sine reiser, og så fortalte lytterne det videre når de var på reise. På den tiden var den beste kveldsunderholdningen de kunne få var en slik fortelling.
Sagn var også noe som ble fortalt. Dette var fortellinger som skulle forklare ting man ikke forsto. Den største forskjellen mellom sagn og eventyr er nok at sagn hevder å være sanne.

Et annet ord på folkeviser ballader, eller middelalderballader.Det finnes flere ulike typer folkeviser, som naturmytiske-, religiøse-, historiske- og ridderviser. Den største gruppen var ridderviser. Det som kjennetegnet disse var at handlingen utspilte seg i et overklassemiljø og omhandlet temaer som kjærlighet og ridderidealer. Et kjent eksempel på en slik riddervise er "Bendik og Årolilja". På 1800-tallet ble folkevisene samlet inn. Dette kom av at man var opptatt av å få en nasjonalfølelse, og samlet derfor inn ting som var typisk norsk. En annen type fortelling er stev. Dette er også dikt, men de skilles fra balladene ved at de ikke er episke og de består av en strofe med fire verselinjer.